 |
| E.Munch-To mennesker |
ROSE
Jeg ser en rose i hagen
Som ingen har sett før.
Den er ny.
Roser er aldri den samme som
før.
Våre sjeler fylles
Og forvandles som roser.
Roser gir oss et nytt språk.
Det er klassisk å dele ut
roser
Til levende og døde.
Jeg skal plukke en rose til
deg
For din store kjærlighet,
At du elsker å dele.
BILDER
Ordene er bilder
Som gir oss kunnskap
Og usynlig kraft.
Som piletrær kan vi løfte
Vårt eget bilde,
Kjenne kronen, og hviske
At vi er.
Ordene er våre åndelige duer
Som måler oss
Og gir oss kraft til å tale.
Som lyset møter oss på veien,
Er ordene våre trofaste
venner
Hele livet, helt til klokken
slår elleve,
Og vi må gjøre oss i stand
Til avskjed.
Side 41
INGENTING
Ingenting varer lenge.
Om skyene er mørke i dag,
Kan de være lyse i morgen.
Inni meg varer drømmen en
tid.
Den sitter fast som et bilde,
Mens lyset kommer og går.
Stillheten i fjellet er ekte.
Ingen kan flytte fjell uten
dynamitt
Og kjernebor.
Ingenting er som et fjell.
Det varer lenge, og gir oss
en trygg grunn.
Men ingenting er som drømmen
Om den ene, som er et speil
På himmelen.
NÅR ALT ER BORTE
Når alt er tatt bort, er bare
lyset igjen.
Dette lyset åpner dører
Til en annen virkelighet, til
en ny verden,
Uten sykdom og død.
Når lyset skaper oss om,
Blir alt forvandlet,
Og vi kan se hverandre som
før,
Uten skam.
Når lyset kommer imot oss, og
favner oss,
Er vi som små barn i et teppe
av ull.
Vi pludrer på et nytt språk
Og synger med nye lepper til
en ny melodi.
Når alt er tatt bort, stråler
lyset fra engler
Som bølger imot oss,
Og vi blir ett i lyset som
fugler med hvite vinger.
Det er begynnelsen til et
høyere lys,
Der alt er i våre hender.
Side 42
LÆRE
Først lærte jeg å telle til
fem,
Så lærte jeg alfabetet.
Nå lærer jeg ingenting, for
jeg vet alt,
Og alt er naturlig.
Til og med jordskjelv har jeg
lært.
En revne i fjellet kan skape
store bølger.
Landskapet rundt synker,
eller hever seg,
Og mennesker bestiger nye
sletter.
Jeg lærte en gang om å bære
Byrdene for hverandre.
Men om kineserne vet jeg
ingenting,
Uten barnelærdomen.
Jeg må tegne nye kart, og
male som Picasso.
Da vil noen våkne, og si
At jeg er betydningsfull, at
jeg har skjønt
Forskjellen på kunst og
plagiat.
SKOG
Jeg er ikke et granfrø, ikke
en eikenøtt.
Jeg er en svart skog, et
dryppende tre,
En dyp erindring, en kropp
med armer og bein.
Og jeg har kronen på.
Jeg puster, og gir av min
pust til andre.
Vinden feier over dalen og
forkynner.
Skogen bevarer sin egen glans
i lyset,
Og løfter seg over alle hus.
Jeg er varmen i rommet,
mønsteret på veggen.
Jeg dukker opp på din lange
reise,
Og vinker som en god venn.
Jeg lever i høye trær. Jeg
lever i skogen.
Jeg er jordens lunge.
Jeg er lyset som farer over
alle grenser,
Skjønnheten i landskapet, din
barndoms katedral.
Side 43
ORD
Det lille ordet
Har uante krefter.
Store ord sover i lyngen
Og strekker seg til fjellets
topp.
Ordene bøyer jorden i en krum
bue
Rundt ekvator, rundt
De syv hav som kranser
jorden.
Et ord kan være et forord,
Eller et etterord.
Ord er alt som kommer for
dagen
I menneskerommet.
Et ord er en spire, et aks i
en åker,
Et stjernefrø i vinden
Som lyser som solsikke og
timian.
Ordene blomstrer, og formerer
seg
I vår hukommelse.
Vi skal gjete ord så lenge vi
lever.
For av ord er vi født,
Og til ord skal vi bli.
Det er vår visdom, og vårt
håp.
HENDELSER
Å være i hundre, ha alt på g,
Tenke klart og kreativt,
Gjør livet lettere.
Jeg er aldri mer enn
nittifem. Jeg maler
Med ord, skaper nyanser
I det mystiske verdensbilde.
Mitt bakteppe hjelper meg å
se.
Jeg griper enhver anledning å
komme høyere,
Komme nær det hemmelige
lyset.
Mange hendelser holder meg
våken,
Og jeg er usikker på juryen.
Side 44
HAN
Han brukte sine beste dager
Til å tegne og male.
Mange timer satt han med
staffeliet
I vinterhagen, og var
oppslukt
Av usynlige nyanser i
landskapet.
Han maler fremdeles, på en
måte.
Gamlehjemmet er blitt atelier
Med figurer som skal
portretteres,
Med og uten sminke.
Han vet å sette maske på sine
venner,
Og tenker linjer og furer.
Selv fjellet kunne ikke fått
et mer sannferdig portrett.
Her legges ikke skjul på noe.
Han tømmer sine tuber, og
fyller stadig på nytt.
Alt skal bli så ekte som
mulig.
Han strever med jordfargen,
Og de siste ting.
En gang skal maleren speile
menneskene
I lyset fra en stjerne, og
kaste lasso rundt månen,
Så vi kan se mer av de uante
kreftene i terrenget,
Vår evige vandrehall.
TONE
Gi meg en tone, så jeg kan
synge.
Gi meg en sol, så jeg kan se.
Gi meg din kjærlighet, så jeg
kan leve
I nær kontakt med ditt evige
lys.
Gi meg en stemme som suser i
vinden
Og en myriade av engler som
passer på.
Gi meg en perle, en dyrebar
gave,
Så jeg kan kjenne at du
elsker meg.
Gi meg musikk som gleder og
gagner,
Og visdom fra evighet.
Side 45
JEG KOMMER
Jeg lever.
Jeg kommer med dansende slør,
Og tørster etter deg.
Jeg er et barn, født i ditt
tegn
Og utvalgt av millioner.
Jeg sår og høster,
Og bæres bort.
Jeg flyr når tiden er inne.
Jeg lever i dag
Mellom andre, som et tre
Med knopper og blad.
Jeg holder varmen i en
dansende sommer,
Og sanser at jeg er til
Som en brennende stjerne.
Jeg kommer,
Og bøyer meg over ditt
ansikt.
Jeg tar imot dine fargerike
toner
Som venter i lyngen.
Jeg kommer som en søster
eller bror
Med glede, som er samlet i
mange år.
Jeg kommer med ord til et
dikt
Om å elske til vi dør.
GÅTE
Jeg kommer som en gåte, og overlever døden.
Jeg kommer som en gåte, og overlever døden.
Jeg lever i rommet som en
stjerne,
Som et håp fra skapelsen.
Jeg lever i visdommens tegn,
I lampelyset under fallende
måne.
Jeg er en gåte, en kvist fra
oliventreet,
Et beger levende vann fra
Karmel.
Jeg tørster under Sarons
vinranker,
Og vil hjem til de som lever
nå
Over alle grenser, bak de blå
fjell.
Side 46
LYSET
Lyset er en del av alle
Som drømmer i tiden,
Og vokser som syriner.
Tenk, verden er en del av oss
Som svarer i morgensol,
Og strekker hender som vegger
og trær,
Som barn i tidens tegn.
Jeg ser bilder, og snakker om
alt
Som passerer i lysåpningen.
Jeg bøyer nakken mot stjerner
og måne
Og gråhvite skyer.
Jeg er stille, og sover
Som lyng og einer, som gras
og fjell,
Og samler ord til et
kunstverk.
Jeg velger steiner til
grensemuren
For mitt liv.
Jeg er en del av lyset i
rommet
Som åpner mine øyner.
Jeg drømmer om nettopp deg
Som forteller om navnet i
drømmen,
At vi har ingenting å skjule.
Lyset ser alt, og skaper oss
på melkeveien
Til nye stjerner, et høyere
lys
Som utstråler bilder fra Paradis.
Kanskje er vi et speil av en
engel
Som favner oss i tidens hav?
Jeg berører øyeblikkets lys,
Og favner pustehullet.
Mitt ansikt lyser av evighet
I horisontens uendelige
nærhet.
Ensom er jeg, og taus under
verdens tak.
Men i alt er jeg en gnist
Som faller til jorden, og
oppstår igjen
Til et evig lys, høyere enn
stjerner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar