MOT ET HØYERE LYS av Sigve Lauvaas*Side 11-20 (Bok 9-2013)

E.Munch-Ung kvinne

Side 11

ELSK

Viss du elsker meg,

Så elsk hele meg.

Viss du står bøyd over mitt ansikt,

Så kyss meg vel.

Viss du er svak, må du hvile.

Er du sterk, kan du elske

Til alt går til grunne, og tiden er klippet av.

Viss du elsker meg, så gjør det snart.

Og elsk meg mer for hver dag,

For du er utvalgt til å elske.

FRØ

Ta ikke av deg alt.

Smak frukten, og kjenn om den er god.

Frø blir til mer frø.

Kjærlighet blir til mer kjærlighet.

Og vi står nakne igjen.

Hjelp meg å være den jeg skulle være,

Og gi meg alt i ditt lys,

Og hold meg fast under din regnbue.

Hjelp meg til kilden,

Så jeg kan smake ditt vann.

Og skap i meg et frø

Som blir til en skog for alle folk.

Jeg vil hvile under palmegreiner,

Og kjenne ditt nærvær.

La ordet komme til meg i syner,

Og lær meg en ny sang.

Et ord er mer enn et frø,

Et menneske er mer enn hele verden.

La meg kjenne din skaperkraft,

Så ordet kan bli til et frø i mitt hjerte.

 Side 12

BLOMST

Er jeg en skjelvende blomst?

Ja vel. En slags blomst.

Er jeg en drømmer?

Det kan så være.

Men en blomst er jeg under stjernene,

I skogkanten, ved foten av fjellet.

Jeg leker med kongler.

Jeg er en blomst med kjole,

Og har sløyfer i håret.

Jeg er et bilde på veggen

Med blomsterkrans.

SEG SELV

Jeg skaper min egen verden,

Og bor der med mine tanker og dikt.

Jeg drømmer om å spille,

Og vil gjerne synge høyt

Om alt jeg har sett i nattlige syner.

Jeg har drømt om å sprenge grenser,

Og kjenner meg sterk nok

Til å risse navnet i fjell.

Jeg skriver hemmelige vers til midnatt,

Og hviler ut på et grønt teppe.

TID

Tiden gir meg avstand

Mellom fødsel og gråe hår, gravferd

Og vulkanutbrudd.

Tiden kommer nærmere mitt hjerte

Dag som går.

Tiden en karusell

Som snurrer rundt og rundt,

Til dødsengelen befaler.

Side 13

SKRELL

Jeg skreller frukten,

Og spiser meg mett av frukten,

Og favner alle mine.

Jeg skreller setninger og dikt,

Så det er bare rammeverket igjen.

Det smaker ikke kunst lenger.

Denne beskjæringen kan gå for langt.

Når diktning er kjærlighet,

Og det er bare knokler og bein igjen,

Da er der ikke mye å favne.

LYS

Først når lyset trenger inn i mørket,

Blir det lys.

Dette lyset som jeg strekker meg imot

Er en himmelblomst

Jeg vil ha i vasen på rommet.

Jeg vil gi lysblomster til alle jeg møter.

Når du møter meg, skal du få en dråpe lys

Fra kilden som aldri tørker ut.

Når lyset trenger inn i sjelen,

Lyser våre øyner, og ansiktet lyser,

Og vårt hjerte blir gjennomsyret av lys.

Livskraften kommer tilbake med lyset,

Og jeg kan sette nye frø,

Og greinen kan vokse mot himmelen.

Et kjærlig ord er nok til å få mørket bort.

Glansen i ordet bryter gjennom tykke murer

Og skaper broer.

Hvert ord er kraft og lys som skaper,

Og metter oss med glede og fred.

Ordet er en lyssøyle i en mørk verden.

Side 14

HAV

Hele livet er et åpent hav.

Her er vi på en beitemark,

Som fisk og hval.

Hele natten ligger vi og tenker

På en skjelvende vår

Med iskalde netter, og dager med sol.

Vi strekker våre hender,

Og er nær den vi elsker, og drikker vår vin,

Og kysser våre barn.

DIKT

I diktet kan jeg puste

Og leve mitt eget liv.

I dypt alvor og glede

Kan jeg reise meg

Og kjenne kulde og varme.

Jeg kan flykte til mitt eget

I et dikt jeg skriver.’

Og kjenne på formen

Og bølgene som driver.

Jeg håper på godvær,

Og lever i håpet.

Jeg holder meg fast til den ene,

Og føder en sang om kvelden.

Jeg dikter frie vers,

Og klemmer nektar av blomsten.

Vi elsker hverandre

Og former landskap med hvite fjell.

Der vil jeg skue fra vinduet,

Og se hva jeg ser.

 Side 15 

JEG VET HVEM DU ER

Jeg vet du er et arkiv

For alt som har skjedd mellom oss.

Jeg vet vi møtes ikke igjen,

Selv om det var det beste.

Alle minner som er arkivert i mennesker

Gir oss en følelse av trygghet eller bank.

Og veggene blir tykkere for hver dag som går,

Til vi møtes igjen.

Hver tid på døgnet er du i mine tanker.

Du er i blodet mitt,

Og holder meg fast til jorden.

Du holder huset i dine armer.

NESTEN UMERKELIG

Nesten umerkelig kommer lyset

Opp trappegangen.

Toget går nesten umerkelig.

Og jeg står igjen på perrongen

Med en bok om lys i landskapet.

Som en pust kommer umerkelig,

Kjører sporveien fra stasjon til stasjon

Etter gammel vane.

Nesten umerkelig blir vi eldre

Og leter etter en mulig avlastning,

Et gamlehjem med lyse gardiner.

Vi lever nesten umerkelig side ved side,

Og lar plassen være tom etter oss,

For vi har ingenting mer å gi.

Vi reflekterer over himmelen,

Men glemmer støvet i rommet,

Og holder en lav profil.

Nesten umerkelig mimrer vi til musikken,

Og døses ned av tabletter.

Side 16

VILJE

Jeg ville dra på fjellet,

Men kroppen ville ikke.

Jeg ville bade i elven,

Men kroppen sa nei.

At noe inni meg tar makt over viljen,

Binder meg, skremmer.

Men kanskje er det en mening

At jeg må telle til ti.

Jeg har vilje til det ene og andre,

Men makter ikke følge opp.

Kreftene holder viljen i sjakk

Og ber meg holde ro.

I min ensomhet drømmer jeg om deg

Som jeg elsker høyere enn alt.

Selv om min vilje er sterk,

Er min kropp et strå i vinden.

DIN FOR ALLTID

Jeg er alltid på din side.

Jeg er alltid en sol når du våkner,

Og alt mitt er ditt.

Jeg er jorden som venter på deg.

Jeg favner deg hver dag

Som mitt eneste barn.

Jeg er din engel, din eneste,

Som lyser din vei og tjener ditt brød.

Jeg er din for alltid.

Jeg holder kjærligheten ved like,

Og glemmer aldri ditt navn.

Jeg elsker deg av et helt hjerte.

Du er min syrinbusk, min blomst,

Min sjels redning.

Jeg er din evige bolig fra skapelsen.

Side 17

PRIS

Kjærlighetens pris er døden.

Diktning og liv er venting.

Tålmodigheten er kostbar.

Tidens tann kler oss.

Alle ord har sin pris.

Og frukten av alt vi sier

Skal bli til støv.

Uten kjerne kommer ingen vekst.

Uten sol kommer ingen vår.

Menneskene har sin pris

I våre gjerninger.

Men en gang skal vi få hvile i fred,

Uten nærhet til lyset.

MUSIKK

Du er i meg

Som musikken og lyset.

Navnet ditt synger i hjertet

Og vekker meg som en morgenfugl.

Dine toner tilgir meg, tilgir

Det jeg knapt kan ane.

Rosene gynger imot meg

Som bølger fra havet.

Musikken kommer med våren,

Og lukker opp

Alle våre mørke luker og skap.

Den river og beveger oss

Med rytmiske sprett.

Piano, fantasi. Grieg for en aften

Med lettkledde damer

Og klingene bjeller.

Det beroliger noen,

Men jager den svake til brennende iver

For blues og jazz.

Side 18

TIDEN

Tiden har lært oss,

Solen har lært oss,

Frøet har lært oss.

I tiden er alle partikler samlet.

I dette rommet som heter tid,

Bor jeg og du.

Tiden ruller seg sammen,

Som et barn,

Og hviler med frodig livspust

Til en ny dag.

Vi kan ikke gå ifra tiden,

Men tiden kan gå ifra oss.

Og da er det slutt.

BILDER

Bildene brenner,

Hukommelsen forsvinner gradvis.

Solen river i oss som ugress,

Og vi blir lammet til livet.

Ordene brenner.

Vi finner ikke ordene igjen.

De flyr som aske i vinden.

Vi står alene

Og klamrer oss til speilet.

Men vi kjenner ingen.

Ansikter vi møter

Er fremmede gjester.

Det er ikke søsken eller slekt.

Men, de er hyggelige,

Og har blomster med.

Skogen brenner. Epleblomstene flyr

Som hvite engler i luften.

Bøkene brenner, og våre navn.

Side 19

ALENE

Solen er ikke alene

I det kalde rommet.

Månen seiler over oss.

Og utenfor sitter en gammel enke

I sorte klær.

Jerusalem er vakker.

Konserten skal åpne våre hjerter

For hverandre.

Vi venter på å få slippe inn.

Og solen skinner.

Jeg er ikke alene.

Benkeradene fylles opp,

Og konserten begynner snart.

Jeg er stille, og rommet er vakkert.

Utenfor er solen, og ti tusen pilegrimer

Som vil hjem til høytiden,

Og oppleve Israel.

STJERNER

Noen mennesker har oppdaget spor

I stjerner og måne.

De ser spor i ordet, og noterer tid og sted

Som en vismann.

Noen mennesker er synske, andre har drømmer.

Stjerner er et yndet tema

Og gir stoff til tykke bøker.

Selv et esel kan ha problemer med en så tung bør.

Stjerner brenner hol i himmelbuen,

Og kaster seg mot jorden.

Stjernene kommer i forkledning

Og tar oss med til en annen planet.

En gang lyser alle mennesker som stjerner.

Da kan vi favne hverandre i rommet, og være dus.

Side 20

ILD

Jeg er dypt rørt, dypt rørt

Over ilden i Vesuv.

Jeg er rørt over ilden som brenner

Under havet, under oss.

At skogen brenner, at huset brenner,

Er liksom en kjensgjerning,

En episode.

Men at jorden brenner på innsiden,

Det er en dyp hemmelighet.

Ilden brenner og puster liv i oss.

Vi trenger denne ilden

For å varme opp rommet

Og alle mennesker i verden.

MØTE

Da vi møttes første gangen, og siden,

Hadde jeg en følelse

At jeg var i en annen verden.

Jeg lyttet til din stemme,

Og kjente din ånd som en pust i mitt hjerte.

Der er du alltid, som en engel i mitt liv.

Og jeg møter deg med åpne armer.

Og jeg gråter hver gang jeg må spole filmen tilbake.

Sånn er livet. Et møte kan forandre alt.

BILDE

Samle bitene til et bilde,

Samle ordene til et brev.

Se henne i øynene,

Kjenne hennes sterke vilje,

Og bedende kysse hennes hånd

Til avskjed.

Stirre i natten, stirre langt

Etter en stjerne som aldri dør.