MOT ET HØYERE LYS av Sigve Lauvaas*Side 31-39 (Bok 9-2013)

E.Munch-Fjellmotiv

JEG SER

Stans ditt spill.

Kom ut i dansen.

La masken ligge.

Kom til en deilig sol

Under månekammen.

Kom med ditt nærvær,

Og bli hos meg

Til kloden bryter sammen.

Kom ut av ditt rom

Til min brede favn.

Stans spill rundt grøten.

Kom til menneskenes hjem,

Til de smilende tulipaner.

Kom under himmelbuen

Med dine øyner,

Kom under hvite skyer,

Under klodenes sol,

Og løfte meg til den syvende himmel,

Så jeg kan se ditt speil,

Og være hos deg når jeg sovner.

KOM

Hva venter du på?

Kom som en lilje, et aks, et strå,

Og gi meg en ny sang.

Gi meg ditt smil fra det høye nord,

Og bær meg til stranden.

La oss vasse i tare og tang,

Og kjenne at vi hører til.

Kom edle diamant,

Min skatt fra Soria Moria.

Lær meg å elske ditt navn

Som en salme i skogen,

En stemme fra orkesterplassen

I Tempelborgen. Du er min nattergal.

Side 32

SOMMER

Dypt inne i meg er en sommer,

Et lys som aldri svinner,

Et bilde av en engel.

Der sildrer en bekk i sommervarmen,

Og eventyret har nettopp begynt.

Det glitrer i sol.

En ny verden vokser rundt meg.

Maleriet tar form,

Og signaturen står til høyre.

Vinteren er forbi, og tiden renner.

Og jeg lever i en varm sommer

Som aldri tar slutt.

En uendelig sommer, med nære bånd

Til det usigelige, fortrolige,

Har gitt meg et nytt hjerte.

Det stråler gull på alle fjell,

Og jeg er som sluppet at av vinterhiet,

Blindet for den store kjærlighet,

Som omslutter meg,

Og bærer meg som et speil

Av ditt ansikt.

TID

Tiden renner ut av mine hender.

Jeg står ribbet igjen,

Opptørket av sol og vind.

Tidens lange vandring gjennom verden

Har et slep av mennesker

I sin hule hånd.

Tiden er hverandres hjerte fra fødselen,

Til kloden hogges opp

Til gjenvinning av en ny jord.

Side 33

LYSET

Lyset legger sitt sjal over oss

Og kveler mørket.

Lyset gir oss luft og tid

I en hemmelig blanding,

Og holder oss høyt over vannet,

Så vi kan se Gud.

Tiden plukker stein på stein

Fra tårnet, til vi står ribbet igjen

Som et lite lys.

Lyset bærer oss den siste stubben,

Til vingenes plass,

Der alle får i oppdrag å fly.

Jeg stiler mot et høyere lys,

Og ser etter høye fjell

For å komme nær.

Mange mennesker reiser til Oljeberget

For å stige til et høyere platå,

For å lytte etter englesangen

Over Jerusalem.

DANS

Solen danser gjennom gatene,

Og ansikter møter seg selv

I en lykkelig drøm.

Alle fortrolige danser i rommet,

Og strekker seg som syriner og poppel

Mot en strålende sommerkveld.

Solen danser i sivet.

Og stranden ligger badet i sol,

Og alle danser tango, og bader

Som ender og gjess,

Og kysser hverandre som dråper i vannet,

Til kjærlighetens pris.

Og alle har et eventyr til gode.

Side 34

TOMHET

Kirken er tom,

Uten musikk, uten kor.

Stille tomhet jager gravplassen.

Kirken har spiret festet

I skjelvende jord.

Kirken er befridd.

Det er fullbrakt.

Korset er tomt,

Graven er tom,

Og ord gjør ingen mette.

Kirken er i sorg,

Åkeren er avsvidd,

Og presten er reist.

Skipet er i opprørt hav,

Men alle har en grav å gå til.

TREET

På alle greiner er lauv,

Og solen gyller treet.

I glede over å se skogen,

Går jeg en tur.

I stille morgenstund med fuglekvitter

Opplever jeg at skogen lever.

Mykt som katteføtter går jeg

Over myr og mo.

Treet er en del av oss, av verden.

Og våren gjør gjenfødelsen synlig.

Vi kan måle krefter med Gud.

Lyset er det høyeste punkt

I tilværelsen.

Vi er greiner på treet, vi er lauv.

Men stammen er livet, talerøret

Fra skapelsen, det evige

Som er opphøyet og usynlig.

Side 35

HVITE FJELL

Strålene er hvite.

Fjellene har nattlampen tent.

Gjennom tidens rom går hvite lys

Mot en ny morgen.

Og lyset fyller jorden med liv

Og underfulle stråler

Fra høye himmeltårn.

Det fins et fjell for glede og sorg.

De store hvite fjell har alt,

Og lyser gjennom skjelvende lauv til oss

En bivrende sommerkveld

Med svaner i elven.

Her sitter vi og brenner bål

Med lyse drømmer.

FAMLER

Du famler etter meg,

Vil røre meg,

Kjenne nærhet og varme,

Dykke ned i gleden

Av å se engler.

Famle i et fremmed hjem

Etter dørhåndtaket,

Etter vinduet, og stolen,

Kjenne varme fra ovnen,

Elske stillheten.

Du famler i denne verden

Mellom stjerner,

Med stumhetens segl,

Og gjemmer dine lengsler.

Du lovpriser stillheten

Og lyset over ditt ansikt,

Visdommen i ordet.

Og holder deg våken

I kjærlighet til underet

Julenatt.

Side 36

TID

Et barn har tiden foran seg,

En olding har det meste bak.

Men begge lever i tidens rom

Med ryggsekk og nistepakke.

Begge har varme hender fra fødselen,

Og vandrer i egne spor.

Tiden har vegger og tak,

Og ingen kjenner verdens ende.

Veien går i etapper, med svak

Høyre og venstresving, opp bakker

Og ned bakker, mot en evig slette

Som lyser av ørsmå blomster.

Tiden stryker oss i håret.

Det blir tynnere, gråere, og til slutt

Må vi klippe neglene på venterommet,

Før den siste dressen gjøres klar.

ÅPNE VINDUER

Vinduet skal være halvt åpent om natten

Så jeg kan høre epletreblomstene synge,

Så jeg kan se stjernene som vil inn

Og kjenne lukten av hegg og kløver.

Slippe dansen i landskapet inn,

Og bøy deg frem, og kyss din elskede.

Månen er ditt øyenvitne,

Og bærer skåler av gull til vinduet

Mens du sover.

Åpne vinduer mot hennes øyner,

Som stråler mot din hud, mot ditt ansikt,

Og favner deg i en mystisk natt

Som brenner hjerte og sinn

Med langsomme drypp fra oliventreet,

Vår evige pust.

Side 37

HVERANDRE

De finner hverandre.

Smil streifer smil.

To øyner møtes i speilet.

Vennskap oppstår i tidens hjul.

Og nærhetens grenser blir brutt.

Det smaker av vår.

Det smaker av en ny begynnelse.

Mennesker forteller hverandre:

Nå er vintreet modent.

Oliventreet står i full blomst.

Og jordens øyner er plantet i oss.

Vi er barn i dette rommet

Av sitrusfrukter og honning.

Og månen forteller våre drømmer.

STIRRER

Vi stirrer mot et høyere mål,

Over buen, over stjerner.

Vi stirrer etter en stigende sol,

En smeltedigel.

Vi stirrer omkring oss, og langt frem.

Og tiden sluker våre skritt.

Vi ser på det nedbrente bålet,

På de brente broer.

VI stirrer ut i rommet, der ord aldri dør,

Der navnet er skrevet med gull.

Vi stirrer om kapp med hverandre,

Og jager mot det hvite fjell

Over alle grenser.

Vi stirrer mot forvandlingens time,

Og har lyktene tent.

Natten er kjølig på morgenkvisten,

Og vi er dårlig kledd

Før det skjer, det som må skje.

Vi løftes i en hvit sky i det blå, blå rommet.

Side 38

KRAFT

Jeg er kraft. Jeg er lys.

Jeg er ordet som skaper.
Jeg er klangen

Som dirrer mellom høye fjell

Og former musikk.

Jeg er kraften fra innsiden,

Fra dypet, der hjertet banker

Og tjener oss hver dag.

Jeg er kraften som blir målt

Av engler.

NÆRVÆR

Jeg er nærvær i mørket,

Lys i tunellen,

Vinden som stryker føttene

Og løfter sjelen.

Jeg er din venn, og favner deg

Som min høyeste skatt

Jeg gir deg et forvandlet liv

Som lyser på veien.

Jeg er navn på dine lepper,

Ord som gjenskaper.

Jeg gir deg mine frø, og blomster

Fra eplehagen.

Jeg synger deg gjennom livet

Med en kraftig stemme,

Og løfter deg mot et evig lys,

Der alle er samlet.

Jeg er en pilegrim på vandring,

Langs modne kornåkrer.

Høstfolkene gjør seg klar,

Og himmelen er en åpen dør.

 Side 39

VANN

Uten vann, må vi tørste.

Uten brød, må vi hungre.

Historien beretter lange rader mennesker

Som ikke overlevde.

Og nye føddes, ny stjerner kom til.

Jeg er en voksende sjø, en brønn

Som aldri går tom.

Jeg har et navn, og en båt.

Snart er det tid for å fiske

Til et større måltid.

Det finnes en sjø for alle.

Uten vann kan vi ikke kjærtegne,

Og våre drømmer skrumper til ørken.

Vi trenger et hav, og en båt

For å komme over til andre siden.

STILLHET

Vi etterlyser stillheten.

Fjellet etterlyser oss.

Som ivrige barn når vi høyden,

Og setter oss på varden

For tileigne oss det uendelige landskapet.

Stillheten fører oss til en grønn dal,

Der kurvblomstene stråler,

Og bekken sildrer sakte.

Her er fred og stillhet

Mellom hvite snøklokker.

Stillheten gir oss overskudd til å leve

Kalde vinternetter.

Vi blir fylt av indre ro og glede

I stillhetens hus.

Her kjenner vi nærhet, hjerte til hjerte

Mot en høyere sol,

Der sykdommens slør er tatt bort,

Og fuglene synger for alle.