MOT ET HØYERE LYS * Dikt av Sigve Lauvaas (9/13)

lørdag 2. mars 2013

MOT ET HØYERE LYS av Sigve Lauvaas*Side 40-46 (Bok9-2013)

E.Munch-To mennesker

ROSE

Jeg ser en rose i hagen

Som ingen har sett før.

Den er ny.

Roser er aldri den samme som før.

Våre sjeler fylles

Og forvandles som roser.

Roser gir oss et nytt språk.

Det er klassisk å dele ut roser

Til levende og døde.

Jeg skal plukke en rose til deg

For din store kjærlighet,

At du elsker å dele.

BILDER

Ordene er bilder

Som gir oss kunnskap

Og usynlig kraft.

Som piletrær kan vi løfte

Vårt eget bilde,

Kjenne kronen, og hviske

At vi er.

Ordene er våre åndelige duer

Som måler oss

Og gir oss kraft til å tale.

Som lyset møter oss på veien,

Er ordene våre trofaste venner

Hele livet, helt til klokken slår elleve,

Og vi må gjøre oss i stand

Til avskjed.

Side 41

INGENTING

Ingenting varer lenge.

Om skyene er mørke i dag,

Kan de være lyse i morgen.

Inni meg varer drømmen en tid.

Den sitter fast som et bilde,

Mens lyset kommer og går.

Stillheten i fjellet er ekte.

Ingen kan flytte fjell uten dynamitt

Og kjernebor.

Ingenting er som et fjell.

Det varer lenge, og gir oss en trygg grunn.

Men ingenting er som drømmen

Om den ene, som er et speil

På himmelen.

NÅR ALT ER BORTE

Når alt er tatt bort, er bare lyset igjen.

Dette lyset åpner dører

Til en annen virkelighet, til en ny verden,

Uten sykdom og død.

Når lyset skaper oss om,

Blir alt forvandlet,

Og vi kan se hverandre som før,

Uten skam.

Når lyset kommer imot oss, og favner oss,

Er vi som små barn i et teppe av ull.

Vi pludrer på et nytt språk

Og synger med nye lepper til en ny melodi.

Når alt er tatt bort, stråler lyset fra engler

Som bølger imot oss,

Og vi blir ett i lyset som fugler med hvite vinger.

Det er begynnelsen til et høyere lys,

Der alt er i våre hender.

Side 42

LÆRE

Først lærte jeg å telle til fem,

Så lærte jeg alfabetet.

Nå lærer jeg ingenting, for jeg vet alt,

Og alt er naturlig.

Til og med jordskjelv har jeg lært.

En revne i fjellet kan skape store bølger.

Landskapet rundt synker, eller hever seg,

Og mennesker bestiger nye sletter.

Jeg lærte en gang om å bære

Byrdene for hverandre.

Men om kineserne vet jeg ingenting,

Uten barnelærdomen.

Jeg må tegne nye kart, og male som Picasso.

Da vil noen våkne, og si

At jeg er betydningsfull, at jeg har skjønt

Forskjellen på kunst og plagiat.

SKOG

Jeg er ikke et granfrø, ikke en eikenøtt.

Jeg er en svart skog, et dryppende tre,

En dyp erindring, en kropp med armer og bein.

Og jeg har kronen på.

Jeg puster, og gir av min pust til andre.

Vinden feier over dalen og forkynner.

Skogen bevarer sin egen glans i lyset,

Og løfter seg over alle hus.

Jeg er varmen i rommet, mønsteret på veggen.

Jeg dukker opp på din lange reise,

Og vinker som en god venn.

Jeg lever i høye trær. Jeg lever i skogen.

Jeg er jordens lunge.

Jeg er lyset som farer over alle grenser,

Skjønnheten i landskapet, din barndoms katedral.

Side 43

ORD

Det lille ordet

Har uante krefter.

Store ord sover i lyngen

Og strekker seg til fjellets topp.

Ordene bøyer jorden i en krum bue

Rundt ekvator, rundt

De syv hav som kranser jorden.

Et ord kan være et forord,

Eller et etterord.

Ord er alt som kommer for dagen

I menneskerommet.

Et ord er en spire, et aks i en åker,

Et stjernefrø i vinden

Som lyser som solsikke og timian.

Ordene blomstrer, og formerer seg

I vår hukommelse.

Vi skal gjete ord så lenge vi lever.

For av ord er vi født,

Og til ord skal vi bli.

Det er vår visdom, og vårt håp.

HENDELSER

Å være i hundre, ha alt på g,

Tenke klart og kreativt,

Gjør livet lettere.

Jeg er aldri mer enn nittifem. Jeg maler

Med ord, skaper nyanser

I det mystiske verdensbilde.

Mitt bakteppe hjelper meg å se.

Jeg griper enhver anledning å komme høyere,

Komme nær det hemmelige lyset.

Mange hendelser holder meg våken,

Og jeg er usikker på juryen.

Side 44

HAN

Han brukte sine beste dager

Til å tegne og male.

Mange timer satt han med staffeliet

I vinterhagen, og var oppslukt

Av usynlige nyanser i landskapet.

Han maler fremdeles, på en måte.

Gamlehjemmet er blitt atelier

Med figurer som skal portretteres,

Med og uten sminke.

Han vet å sette maske på sine venner,

Og tenker linjer og furer.

Selv fjellet kunne ikke fått et mer sannferdig portrett.

Her legges ikke skjul på noe.

Han tømmer sine tuber, og fyller stadig på nytt.

Alt skal bli så ekte som mulig.

Han strever med jordfargen,

Og de siste ting.

En gang skal maleren speile menneskene

I lyset fra en stjerne, og kaste lasso rundt månen,

Så vi kan se mer av de uante kreftene i terrenget,

Vår evige vandrehall.

TONE

Gi meg en tone, så jeg kan synge.

Gi meg en sol, så jeg kan se.

Gi meg din kjærlighet, så jeg kan leve

I nær kontakt med ditt evige lys.

Gi meg en stemme som suser i vinden

Og en myriade av engler som passer på.

Gi meg en perle, en dyrebar gave,

Så jeg kan kjenne at du elsker meg.

Gi meg musikk som gleder og gagner,

Og visdom fra evighet.

Side 45

JEG KOMMER

Jeg lever.

Jeg kommer med dansende slør,

Og tørster etter deg.

Jeg er et barn, født i ditt tegn

Og utvalgt av millioner.

Jeg sår og høster,

Og bæres bort.

Jeg flyr når tiden er inne.

Jeg lever i dag

Mellom andre, som et tre

Med knopper og blad.

Jeg holder varmen i en dansende sommer,

Og sanser at jeg er til

Som en brennende stjerne.

Jeg kommer,

Og bøyer meg over ditt ansikt.

Jeg tar imot dine fargerike toner

Som venter i lyngen.

Jeg kommer som en søster eller bror

Med glede, som er samlet i mange år.

Jeg kommer med ord til et dikt

Om å elske til vi dør.

GÅTE

Jeg kommer som en gåte, og overlever døden.

Jeg lever i rommet som en stjerne,

Som et håp fra skapelsen.

Jeg lever i visdommens tegn,

I lampelyset under fallende måne.

Jeg er en gåte, en kvist fra oliventreet,

Et beger levende vann fra Karmel.

Jeg tørster under Sarons vinranker,

Og vil hjem til de som lever nå

Over alle grenser, bak de blå fjell.

Side 46

LYSET

Lyset er en del av alle

Som drømmer i tiden,

Og vokser som syriner.

Tenk, verden er en del av oss

Som svarer i morgensol,

Og strekker hender som vegger og trær,

Som barn i tidens tegn.

Jeg ser bilder, og snakker om alt

Som passerer i lysåpningen.

Jeg bøyer nakken mot stjerner og måne

Og gråhvite skyer.

Jeg er stille, og sover

Som lyng og einer, som gras og fjell,

Og samler ord til et kunstverk.

Jeg velger steiner til grensemuren

For mitt liv.

Jeg er en del av lyset i rommet

Som åpner mine øyner.

Jeg drømmer om nettopp deg

Som forteller om navnet i drømmen,

At vi har ingenting å skjule.

Lyset ser alt, og skaper oss på melkeveien

Til nye stjerner, et høyere lys

Som utstråler bilder fra Paradis.

Kanskje er vi et speil av en engel

Som favner oss i tidens hav?

Jeg berører øyeblikkets lys,

Og favner pustehullet.

Mitt ansikt lyser av evighet

I horisontens uendelige nærhet.

Ensom er jeg, og taus under verdens tak.

Men i alt er jeg en gnist

Som faller til jorden, og oppstår igjen

Til et evig lys, høyere enn stjerner.

Mine blogger

Blogger jeg følger

fredag 1. mars 2013

MOT ET HØYERE LYS av Sigve Lauvaas*Side 31-39 (Bok 9-2013)

E.Munch-Fjellmotiv

JEG SER

Stans ditt spill.

Kom ut i dansen.

La masken ligge.

Kom til en deilig sol

Under månekammen.

Kom med ditt nærvær,

Og bli hos meg

Til kloden bryter sammen.

Kom ut av ditt rom

Til min brede favn.

Stans spill rundt grøten.

Kom til menneskenes hjem,

Til de smilende tulipaner.

Kom under himmelbuen

Med dine øyner,

Kom under hvite skyer,

Under klodenes sol,

Og løfte meg til den syvende himmel,

Så jeg kan se ditt speil,

Og være hos deg når jeg sovner.

KOM

Hva venter du på?

Kom som en lilje, et aks, et strå,

Og gi meg en ny sang.

Gi meg ditt smil fra det høye nord,

Og bær meg til stranden.

La oss vasse i tare og tang,

Og kjenne at vi hører til.

Kom edle diamant,

Min skatt fra Soria Moria.

Lær meg å elske ditt navn

Som en salme i skogen,

En stemme fra orkesterplassen

I Tempelborgen. Du er min nattergal.

Side 32

SOMMER

Dypt inne i meg er en sommer,

Et lys som aldri svinner,

Et bilde av en engel.

Der sildrer en bekk i sommervarmen,

Og eventyret har nettopp begynt.

Det glitrer i sol.

En ny verden vokser rundt meg.

Maleriet tar form,

Og signaturen står til høyre.

Vinteren er forbi, og tiden renner.

Og jeg lever i en varm sommer

Som aldri tar slutt.

En uendelig sommer, med nære bånd

Til det usigelige, fortrolige,

Har gitt meg et nytt hjerte.

Det stråler gull på alle fjell,

Og jeg er som sluppet at av vinterhiet,

Blindet for den store kjærlighet,

Som omslutter meg,

Og bærer meg som et speil

Av ditt ansikt.

TID

Tiden renner ut av mine hender.

Jeg står ribbet igjen,

Opptørket av sol og vind.

Tidens lange vandring gjennom verden

Har et slep av mennesker

I sin hule hånd.

Tiden er hverandres hjerte fra fødselen,

Til kloden hogges opp

Til gjenvinning av en ny jord.

Side 33

LYSET

Lyset legger sitt sjal over oss

Og kveler mørket.

Lyset gir oss luft og tid

I en hemmelig blanding,

Og holder oss høyt over vannet,

Så vi kan se Gud.

Tiden plukker stein på stein

Fra tårnet, til vi står ribbet igjen

Som et lite lys.

Lyset bærer oss den siste stubben,

Til vingenes plass,

Der alle får i oppdrag å fly.

Jeg stiler mot et høyere lys,

Og ser etter høye fjell

For å komme nær.

Mange mennesker reiser til Oljeberget

For å stige til et høyere platå,

For å lytte etter englesangen

Over Jerusalem.

DANS

Solen danser gjennom gatene,

Og ansikter møter seg selv

I en lykkelig drøm.

Alle fortrolige danser i rommet,

Og strekker seg som syriner og poppel

Mot en strålende sommerkveld.

Solen danser i sivet.

Og stranden ligger badet i sol,

Og alle danser tango, og bader

Som ender og gjess,

Og kysser hverandre som dråper i vannet,

Til kjærlighetens pris.

Og alle har et eventyr til gode.

Side 34

TOMHET

Kirken er tom,

Uten musikk, uten kor.

Stille tomhet jager gravplassen.

Kirken har spiret festet

I skjelvende jord.

Kirken er befridd.

Det er fullbrakt.

Korset er tomt,

Graven er tom,

Og ord gjør ingen mette.

Kirken er i sorg,

Åkeren er avsvidd,

Og presten er reist.

Skipet er i opprørt hav,

Men alle har en grav å gå til.

TREET

På alle greiner er lauv,

Og solen gyller treet.

I glede over å se skogen,

Går jeg en tur.

I stille morgenstund med fuglekvitter

Opplever jeg at skogen lever.

Mykt som katteføtter går jeg

Over myr og mo.

Treet er en del av oss, av verden.

Og våren gjør gjenfødelsen synlig.

Vi kan måle krefter med Gud.

Lyset er det høyeste punkt

I tilværelsen.

Vi er greiner på treet, vi er lauv.

Men stammen er livet, talerøret

Fra skapelsen, det evige

Som er opphøyet og usynlig.

Side 35

HVITE FJELL

Strålene er hvite.

Fjellene har nattlampen tent.

Gjennom tidens rom går hvite lys

Mot en ny morgen.

Og lyset fyller jorden med liv

Og underfulle stråler

Fra høye himmeltårn.

Det fins et fjell for glede og sorg.

De store hvite fjell har alt,

Og lyser gjennom skjelvende lauv til oss

En bivrende sommerkveld

Med svaner i elven.

Her sitter vi og brenner bål

Med lyse drømmer.

FAMLER

Du famler etter meg,

Vil røre meg,

Kjenne nærhet og varme,

Dykke ned i gleden

Av å se engler.

Famle i et fremmed hjem

Etter dørhåndtaket,

Etter vinduet, og stolen,

Kjenne varme fra ovnen,

Elske stillheten.

Du famler i denne verden

Mellom stjerner,

Med stumhetens segl,

Og gjemmer dine lengsler.

Du lovpriser stillheten

Og lyset over ditt ansikt,

Visdommen i ordet.

Og holder deg våken

I kjærlighet til underet

Julenatt.

Side 36

TID

Et barn har tiden foran seg,

En olding har det meste bak.

Men begge lever i tidens rom

Med ryggsekk og nistepakke.

Begge har varme hender fra fødselen,

Og vandrer i egne spor.

Tiden har vegger og tak,

Og ingen kjenner verdens ende.

Veien går i etapper, med svak

Høyre og venstresving, opp bakker

Og ned bakker, mot en evig slette

Som lyser av ørsmå blomster.

Tiden stryker oss i håret.

Det blir tynnere, gråere, og til slutt

Må vi klippe neglene på venterommet,

Før den siste dressen gjøres klar.

ÅPNE VINDUER

Vinduet skal være halvt åpent om natten

Så jeg kan høre epletreblomstene synge,

Så jeg kan se stjernene som vil inn

Og kjenne lukten av hegg og kløver.

Slippe dansen i landskapet inn,

Og bøy deg frem, og kyss din elskede.

Månen er ditt øyenvitne,

Og bærer skåler av gull til vinduet

Mens du sover.

Åpne vinduer mot hennes øyner,

Som stråler mot din hud, mot ditt ansikt,

Og favner deg i en mystisk natt

Som brenner hjerte og sinn

Med langsomme drypp fra oliventreet,

Vår evige pust.

Side 37

HVERANDRE

De finner hverandre.

Smil streifer smil.

To øyner møtes i speilet.

Vennskap oppstår i tidens hjul.

Og nærhetens grenser blir brutt.

Det smaker av vår.

Det smaker av en ny begynnelse.

Mennesker forteller hverandre:

Nå er vintreet modent.

Oliventreet står i full blomst.

Og jordens øyner er plantet i oss.

Vi er barn i dette rommet

Av sitrusfrukter og honning.

Og månen forteller våre drømmer.

STIRRER

Vi stirrer mot et høyere mål,

Over buen, over stjerner.

Vi stirrer etter en stigende sol,

En smeltedigel.

Vi stirrer omkring oss, og langt frem.

Og tiden sluker våre skritt.

Vi ser på det nedbrente bålet,

På de brente broer.

VI stirrer ut i rommet, der ord aldri dør,

Der navnet er skrevet med gull.

Vi stirrer om kapp med hverandre,

Og jager mot det hvite fjell

Over alle grenser.

Vi stirrer mot forvandlingens time,

Og har lyktene tent.

Natten er kjølig på morgenkvisten,

Og vi er dårlig kledd

Før det skjer, det som må skje.

Vi løftes i en hvit sky i det blå, blå rommet.

Side 38

KRAFT

Jeg er kraft. Jeg er lys.

Jeg er ordet som skaper.
Jeg er klangen

Som dirrer mellom høye fjell

Og former musikk.

Jeg er kraften fra innsiden,

Fra dypet, der hjertet banker

Og tjener oss hver dag.

Jeg er kraften som blir målt

Av engler.

NÆRVÆR

Jeg er nærvær i mørket,

Lys i tunellen,

Vinden som stryker føttene

Og løfter sjelen.

Jeg er din venn, og favner deg

Som min høyeste skatt

Jeg gir deg et forvandlet liv

Som lyser på veien.

Jeg er navn på dine lepper,

Ord som gjenskaper.

Jeg gir deg mine frø, og blomster

Fra eplehagen.

Jeg synger deg gjennom livet

Med en kraftig stemme,

Og løfter deg mot et evig lys,

Der alle er samlet.

Jeg er en pilegrim på vandring,

Langs modne kornåkrer.

Høstfolkene gjør seg klar,

Og himmelen er en åpen dør.

Side 39

VANN

Uten vann, må vi tørste.

Uten brød, må vi hungre.

Historien beretter lange rader mennesker

Som ikke overlevde.

Og nye føddes, ny stjerner kom til.

Jeg er en voksende sjø, en brønn

Som aldri går tom.

Jeg har et navn, og en båt.

Snart er det tid for å fiske

Til et større måltid.

Det finnes en sjø for alle.

Uten vann kan vi ikke kjærtegne,

Og våre drømmer skrumper til ørken.

Vi trenger et hav, og en båt

For å komme over til andre siden.

STILLHET

Vi etterlyser stillheten.

Fjellet etterlyser oss.

Som ivrige barn når vi høyden,

Og setter oss på varden

For tileigne oss det uendelige landskapet.

Stillheten fører oss til en grønn dal,

Der kurvblomstene stråler,

Og bekken sildrer sakte.

Her er fred og stillhet

Mellom hvite snøklokker.

Stillheten gir oss overskudd til å leve

Kalde vinternetter.

Vi blir fylt av indre ro og glede

I stillhetens hus.

Her kjenner vi nærhet, hjerte til hjerte

Mot en høyere sol,

Der sykdommens slør er tatt bort,

Og fuglene synger for alle.

torsdag 28. februar 2013

MOT ET HØYERE LYS av Sigve Lauvaas*Side 21-30 (Bok 9-2013)

E.Munch-Togrøyk

STILLE

Dagen er stille.

Hele dagen er stille.

Frokosten står urørt

Under blafrende gardiner.

Stille i tunet.

Hele landskapet sover en døsig søvn.

Det er hviledag.

Jeg sitter på kvistværelset

Og lytter.

Det er vi to nå.

Den ene i Amerika.

Den andre leser notater

Etter gamle folk i Lofoten.

Stille går høstvarmen over til regn,

Og jeg må tenke på høyet.

Det får en omgang.

Så skinner solen på nytt

Over kirkeåsen.

ALENE

Jeg kan ikke sørge

Over tapt gull til evig tid.

Der kommer nye dager.

Selv om jeg har ingenting,

Og føles tom og forlatt,

Er jeg enda ung.

Jeg er alene med tiden,

Som favner meg i sitt teppe

Og gir meg en neve sol.

Jeg skal ikke dø av sult.

Selv om tørsten gnager

Har jeg et håp om å finne stien til Soria.

Jeg er en ensom pilegrim,

Og trenger et hjem

Før natten slukker alle lys.

Side 22

LIVET

Du er nyskapt,

Et ansikt som lever,

En påminnelse

Med krefter fra en høyere makt.

Du er livet,

Komposisjonen som samler erfaring

Mellom kreative sjeler på veien.

Du er ikke utstøtt,

Men først i sporet

Med uendelig kjærlighet

Til lyset.

Du er en gåte, et symbol,

En vennlig tanke,

Med en udødelig natur.

Du er deg selv,

Og en del av alt det skapte,

En kropp for musikk og dans.

Du er kunst,

Og selv er du en kunstner

Av bilder og ord.

Språket ditt er virkelig, ekte.

Det består av liv,

Krefter som åpner dører,

Og bærer gamle og syke

Til Betesda.

Betydningen av din væremåte

Lyser i fjellene, og i dalen.

Og skogen spiller

Når du skrider frem.

Du forvandler hjerter,

Og knytter bånd til fremmede,

Så verden blir hel,

Som en stjerne i natten,

En søyle på veien.

Side 23

Med lys og vann skaper du et nytt klima,

En atmosfære av konstant lys

Fra landskapet rundt oss.

Historien blomstrer

Og vegetasjonen lever.

Du gir håp i ordet. I skåler av lys

Gir du verden en smak av vår.

Du er betydelig,

Uten tidshorisont.

Over de høye fjell strekker du dine armer

Og tilber de hellige engler.

Du lytter innover.

I ditt eget hjerte er mystiske krefter

Som åpner dører, og skaper ild

I språket, der tankene går fremover

Mot en ny horisont:

Vårt eget bilde i speilet.

SANG

Ved høytid og sorg

Synger de velkledde mellom oss.

De synger lyset tilbake,

Og fuglene må lytte.

Jorden synger for menneskene

Som tror, eller tviler.

Og alle hjerter synger med

Til barnet våkner

Og klokkene ringer tre slag.

DAG

Dagen tier, og fuglene flyr

Fra grein til grein.

Himmelen er dekket av rosa skyer.

Det er langt til Afrika, til regnskogen

Som gir liv til en ny dag

Side 24

BLOMSTER

Under snøen våkner blomster.

Fra en dyp søvn våkner bjørnen,

Og bekken fosser i li.

Blomster setter farge på jorden,

Som ildfluer lyser de

Gjennom dager og netter.

Min blomst heter iris, og er gyllen,

Hvit eller blå, og dukker opp

Tidlig om våren.

Blomstene er lys med nye krefter,

En kongelig pryd på jord,

En høyere himmelstjerne.

LYTT

Om ingen hører min stemme,

Kan jeg lytte til sus av vind

I det endeløse rommet.

Jeg lytter etter stemmer

Fra tidlig til sent,

Og vandrer omkring under mørke skyer.

Jeg er en sorgløs fugl.

Om jeg er taus, vil sjelen rope

Inn i de lyse netter,

Der vandreren synger poesi

Fra sitt eget hjerte.

Jeg lytter etter den ene, som lever i meg

Som et fyrtårn, en vakker drøm,

Der løken blomstrer på naken stilk

Og blir til tulipaner, og krokus med frø

Av kjærlighet over alle grenser.

Side 25

ROM

Vi har våre rom på jorden,

Drømmer og håp.

Vi tenner lys for å gjendrive mørket,

Og holder varmen år etter år.

Vi møblerer, og sitter alene

De siste tretti mil.

Og ingen kan vi klandre.

Våre valg lever med oss på veien.

Liv har ebbet ut, nye liv er vokst fram.

Vi ser etter en stjerne, et høyere lys

Bak alle fjell og land.

Vi ser etter et rom for levende sjeler,

Der vi kan flytte inn.

LANDSBY

Disse fjell av hus

Som bøyer seg til jorden,

Og smiler vennlig

Som en granfuru, eller bjørkestamme.

Denne landsby av hus

Med piler i jorden, og flagg på alle tak,

Gir meg en følelse av glede.

De gamle har det godt.

De unge vokser til, og formes

Som en deig til landsbyen.

Her, i de falleferdige husene

Skal de leve, og utvide åkeren,

Og kjenne at de hører til.

Sakte skal landsbyene forvandles

Med nye byggverk, og lanterner,

Som lyser for sønner og døtre

Med skjelvende hender.

Men, de gamle må oppleve fred

Før de kan gi stafettpinnen ifra seg

Og takke av.

Side 26

Du som har makt

Over min kropp, min ånd,

Og lytter til min stemme

Når jeg ber.

Du som er høyt over alt

Og lyser fra jordens ende

Med tusen speil.

Du som er underet, som skaper

Av ord, og former ditt verk

I oss som lever.

Vår munn opphøyer deg.

I ditt bilde ble vi

En tunge for ditt mektige navn.

HVEM LYTTER

Hvem lytter til vårt hjerte,

Til våre sukk?

Hvem brenner med kjærlighet

For ditt lys?

Hvem gir oss denne berøring

Av ånd og kraft

Som forvandler verden?

Ditt ord er den klare morgenstjerne.

Du er et skjold for min fot.

Du løfter meg til et høyt fjell,

Så jeg kan se Gud.

Ditt lys er mitt lys, høyt over alt.

Du er det levende øyet,

Du er en mektig hånd,

En vakkert tre på himmelbuen

Som skinner og skinner, og puster

Liv i dødende og uregjerlige skapninger.

Du er tålmodighetens herre

Som lyser av kjærlighet

Mot en høyere velsignelse

Bak alle stjerner.

Side 27

ROSER

Ta ikke rosene fra meg.

Ta ikke lyset bort.

La rosene skinne i solen,

I en rendyrket himmelsk luft.

Ta ikke sangen fra meg.

Ta ikke ordene bort.

La meg få synge på jorden

Så lenge det heter i dag.

Plukk roser til gamle og syke,

Men glem ikke søster og bror.

La rosene danse for alle

Som lever med håp i sitt hjerte.

Og lys mine spor.

DAG

Om dagen vender seg ifra oss,

Er vi en vingeløs fugl.

Om natten kommer, og ensomheten,

Er vi alene på jord.

Vårt liv er i en lupe,

Og alle vet alt.

Men ordene i mitt hjerte

Kan ingen måle.

Dagen lyser veien. Unge går hånd i hånd.

En gang skal jeg møte en kvinne

Som kan hele min hjertesorg.

Dagen lyser himmel på jord.

Og jeg er mer enn støv.

Det meste av sjelen er i hus.

Jeg går baketter og feier,

Mens soløye vender tilbake

Med tilgivelse.

Side 28

SKRIVE

Jeg skriver fra morgningen.

Senere maler jeg bilder,

Og rammer inn galleriet

Mellom to permer.

Også om nettene skriver jeg,

Og lytter til vinden.

Jeg utnytter evnen til å se

Små naturgitte former i ord

Som en billedflate.

Jeg vil ikke trette leseren,

Så jeg pakker ned alt

Som er fremkommet med møye,

Og skjuler mitt ansikt.

NATT

Nattens lys passer meg utmerket,

Og jeg sikrer vinduene.

Vinden skal ikke trenge inn,

Men månen er en velkommen gjest.

Om natten har jeg de største åpenbaringer.

Nattens mystikk fyller meg

Med urolige strømmer.

Og jeg føler jag etter et underfullt lys.

Men, natten har en ende.

Når himmelblomstene er tappet for lys,

Blir landskapet fylt av en ny dag

Med språk og strengemusikk.

SOL

Sommerkvelden er en bro mellom oss

Til en ny sommerdag

Under skjelvende bøketrær,

Der solen hviler, mens tiden går forbi.

Side 29

ØY

Det er sagt tusen ganger før:

Jeg er en øy.

Mine foreldre gav meg alt i et fjell

Som stiger opp i havet.

Jeg er stolt av å ha denne sokkelen,

Kjenne at jeg er på trygg grunn.

Jeg er en øy,

Og dette landskapet er mitt rike.

Her er jeg født, og her vil jeg dø

Som en varde, som et fyrtårn.

Hver dag som seiler forbi,

Kommer igjen på andre siden i tusen fold.

Om jeg lever som et snitt i fjellet,

Ser jeg mer enn mange.

Jeg tviler ikke på sannheten.

Jeg tviler ikke på at lyset kommer tilbake.

Jeg tror på englene og en høyere makt.

Visdommen holder meg våken

Og gir meg øyner til å se.

Jeg er en øy, et hellig fjell, en oase

På de syv hav.

Her skal jeg vokse høyere for hver dag,

Og til slutt bli til et evig lys.

KJÆRLIGHET

Jeg vet at kjærligheten aldri kan dø.

Og hver den som dør har kjærligheten på bok.

Noe vakrere kan aldri skje

Enn å motta kjærlighetens pris.

Det er mer enn gull.

Hver den som har et rent hjerte,

Har kjærligheten som en udødelig fakkel.

Den lyser natt og dag,

Og gir oss en evig sjel med signatur.

Side 30

LYSET

Hvem våker over meg?

Lyset våker over meg i et herlig, blanda kor.

Himmelen er min krone,

Og jorden er min skammel.

Jeg løfter mine hender mot fjellene.

Der har jeg min styrke,

Der finner jeg ro.

Lyset er svaret på de tusen spørsmål.

Lyset er den navnløse kledning

Som er velsignet fra opphavet.

Ta imot lyset i hans navn,

Så søker han deg,

Og han vil finne deg.

NYTT LYS

Våren kommer med nytt lys.

Bladene spretter ut,

Graset stikker opp av marken,

Blomstene synger.

Et nytt lys favner deg på veien,

Når du våkner.

Livet blomstrer over alt.

Og blåbærlyngen får nye øyner.

Et nytt lys lengter etter oss.

Og all naturen synger i blues

Fra en tidlig vår.

Og jeg er i rute

Med nye frø i hagen din.

Og lyset samler seg til en ny dag

Under månefjellet.

Der ser jeg morgenstjerner

Som hvite engler,

Som himmelens vaktposter

I folkehavet.